Siste uka hjemme

Nå er vi inne i vår siste uke hjemme sammen; jeg og Gard. Det er utrolig vemodig! Jeg får lyst til å stoppe opp tiden.

*

Men vi har så utrolig mange fine minner fra dette fantastiske året. De minnene er alltid levende gjennom bloggen min.



Jeg får jo fortsatt sett han hver eneste dag, og en liten trøst for en bekymret mor er at han sover minimum 3 av de timene han er i barnehagen, og så samsover vi om natta så vi får verdifull nærhet gjennom det. Bæringa og samsovinga blir mer verdifull enn aldri før nå. Jeg håper adskillelsen går bra for oss begge. Robin tror det er verst for meg, og jeg håper han har rett! Jeg håper også at jeg overdramatiserer det helt litt. Jeg er jo ganske flink til det.

*

Jeg har såvidt snakket med ungdomsskolen, og de har vikarbehov, men jeg har ikke fått avklart noe så jeg skal ta turen innom der i morgen med et smil om munnen og vitnemålene i veska. Det blir rart å avlevere vitnemål, og faktisk bevise på papiret at jeg har 5 års høyere utdanning. Jeg kan mye, sånn egentlig! Jeg har sommerfugler på størrelse med ørner som blafrer rundt og truer med å slå meg i bakken med sine enorme vingespenn. Etter et år hjemme med 100% fokus på barn så føler man seg både ordfattig og litt grunn når det kommer til fag, selv om det står pent trykt på papir at - dette kan du, Cathrine. Min fagterminologi som hjemmeværende er en helt annen enn den jeg møter i mitt yrke. Bare det å holde følge med på hva som skjer i verden kan være en prøvelse når tåka ligger tett, og det eneste som opptar deg er tilknytningsterorier, bæring, søvn, utviklingspsykologi osv. I grunn er det kanskje ikke så store forskjeller til jobben når man ser stort på det, men det føles sånn nå. Det føles som om det jeg kunne er langt der bak, og det jeg kan nå er helt urelevant for det jeg skal gjøre fremover.

Man kan lett få prestasjonsangst og dårlig selvtillit på ting man egentlig er god på. Jeg vet at jeg er dyktig til mange ting som har med min kommende jobb å gjøre, men jeg føler på en måte at jeg egner meg bedre i en butikk med ansvar for klær eller frukt. Det er ikke noe galt i det, men jeg prøver bare å illustrere hvordan det er å være inntullet i babyverden, for så å skulle ut i den virkelige verden. Der har jeg ikke lov til å være i ammetåke eller hva det måtte være. Har jeg noe å bidra med? Klarer jeg det? osv er spørsmål som kverner.

Selvsagt, svarte en god venninne. Hadde du vært mann så hadde økonomikurset på 5 vekttall han tok for ti år siden vært omgjort til en master i økonomi. Menn er jo verdensmestere, og det må vi kvinner også bli flinkere til.

Ja, ja. Jeg får bare lese meg opp på det jeg ikke kan så godt.

Jeg krysser fingre for at det er behov for meg hele mnd, ellers må jeg andre plasser.

*
News: I dag var jeg innom skolen og de har vikarbehov. Han takket til og med for at jeg kom dit :D I morgen skal jeg innom med vitnemålene, og så får jeg sikkert vite litt mer.
*