Navnets kvaler

Her ser dere lille hr. Mortensen.
Sin fars sønn.
En liten journalistspire?
Halvt hammerfesting.
Søt og god.

I dag var dagen med stor D. Jeg måtte ta det frem. Skjemaet om navnevalg som kom i begynnelsen av januar hadde ligget på benken som en udetonert bombe siden den gang. Vi har listet oss forbi den daglig uten å utløse den. Ved et tilfelle hadde vi snakket om den, men vi sto på hver sin barrikade uten noen form for enighet; kun med klare argumenter om hvorfor vårt navn er best. Jeg tror vi begge håpet at den skulle fylle seg ut selv og returneres med et navn vi begge kunne være fornøyd med. Som regel er det jo fornavnet mødre og fedre krangler om. Vi har klart i minne hvordan Vebjørn fikk sitt navn, nesten tre mnd gammel etter flere runder med loddtrekning og tykk isfront. Vi to derimot ble enige om fornavn i juli allerede. Vi var riktig så stolte over det flotte valget vi hadde tatt, og at vi var helt enig. Men når det kom til etternavn snakket vi ikke samme språk; vi ville begge at han skulle ha vårt etternavn, og argumentene var like gode/dårlige hos begge parter. Sorte skyer truet i horisonten? Hvordan i all verden skulle vi løse dette? Men som med andre problemer man kan ha så kan de "løses" ved å overse de, og late som de ikke eksisterer. Ingen sure miner og ingen krangel, men "problemet" måtte løses tilslutt. Gutten er jo ikke kongelig. Et etternavn må han ha. Det endete med at vi måtte trekke lodd. Som lærere flest elsker jeg loddtrekning ;) Vi trakk først om hvem som skulle trekke lappen med navnet på, og det fikk jeg æren av å gjøre. Det var skikkelig nervepirrende, men noe sa meg at jeg måtte velge høyre hånd. På lappen som lå i Robins høyre hånd sto det Mortensen! Men den som er med på leken må tåle streken. Skjemaet for navnevalg sendes inn i morgen, og da er det offisielt. Gutten har et navn. Han heter mitt etternavn som mellomnavn, og jeg får som "plaster på såret" bære han til dåpen.

Jeg regner med at jeg også skal hete det samme som de to om ikke så alt for mange år.

H I N T ;)

Jeg finner alltid bilder på kamera som ikke jeg selv har tatt.

Sindre elsker lillebroren sin, og han elsker kamera.

Da er omsider garn kjøpt inn; brunt og turkis.

Jeg skal prøve å strikke leggvarmere til Gard. De skal nå opp til lårene.

Kjempepraktisk når man bærer. Håper jeg klarer å lære meg det.

Drømmen er en heldress i de samme fargene.

I morgen, torsdag og fredag har jeg samling i spes ped. Jeg håper det går like greit som sist å ha Gard med. Jeg gleder meg faktisk litt til å komme meg ut. Jeg trenger nye impulser etter å ha sittet inne alt for lenge; både pga kulde og sykdom.